Jonas Kjeldstadlis gästsida 3:

Text: Jonas Kjeldstadli

Bilder och bildtexter: Axel Nelson

Norske skiper 1000 - 1300-tallet

Mariasuden 1183/1184

I 1130 bryter de første av de mange borgerkriger og feider i Norge i det som skulle blir kjent som "Borgerkrigsperioden" 1130-1240, da kongedømmet kom under dramatiske endringer i ett stort samfunnskamp mellom det gamle og det nytt, mellom personer om makt og rikdom, mellom politiske og juridiske motsetninger som sluttsfasen av en prosess fra vikingstidens Norge til den moderne Norge som først blir satt på spor i 1200-tallet. For å gjør historien kort var dynastisstridlighetene i 1130-39 og 1154-1162 avløst av en oppløsende konflikt ikke ulike nåtidens kriger i Afrika og Afghanistan om tilhengere og om makten og i slike omgivenheter kommer en av Norges største personligheter i historien fram- Sverre Sigurdsson. Etter å ha blitt hyllet som kongeemne av opprørersbanden birkebeinere i 1177 startet han en langsom, men dramatisk konflikt mot den yngre Magnus Erlingsson og begge kongekandidater kunne sies å ha like rett til tronen fordi begge har sine krav på skrøpelige grunnlager, men slik var perioden den gang med stor lovløshet og nær-anarkiske tilstander. Krigen blir siden til en sjøkrig mellom Sverre og Magnus og i 1183 begikk Sverre sitt største bragd da han med tjue skiper fra Nidaros ( Trondheim ) gjennom en meget nøysom plan klarer å bryter i stillhet seg gjennom sperringene langs Vestkysten og angreper Magnus i total overraskelse, tok Bergen, Norges hovedstad under kontroll mens Magnus flykte til Danmark.

Men Sverre visst at en for stor del av landets stormenn fremdeles støtter Magnus så han dermed rustet ut skip og våpen og bad om ett stort skip i Bergen.
"Mariasuden" blir bygget på Bergen som en 30 rom drake, høybordet etter Sverres instrukser, men midt under byggingen ba da Sverre helt uventet byggmestere å kuttet skipet i to på midten og legger på 12 alen eller 7 meter mer, noe som avgav ett meget uortodoksert langskip med ett "V"-formerte skrogsform fra midten til stevnene, noe som gav dårlige seilingsegenskaper og dessuten var sagaene klar om at skroget lider av belastenhetsproblemer, så meget at under kamp måtte man settet inn forsterkere på skjøtene. Men selv om skipet var en eneste stor feil, var det akkurat slikt Sverre vil ha det som høybordet, velrustet og sterkere flaggskip for sin krigsflåte som ett stort 33 rom langskip med omlagt 280-300 menn ombord og to menn ved hver åre av de 66 årer og to eller tre i reserve. Skipet er kanskje fra 40 til 45 meter langt og 8-9 meter bredt, skal være lik høybordet som en knarr og var nok bygget etter samme mønster som "Ormen hin Lange" selv om masten også kunne tars ned.

Kalkmålning i Siljans Kirke, Norge, från ca. 1200-talets slut. Observera akterkastellet och konstruktionen i mitten, som kan vara ett tält eller ett kastell. Observera även stävrodret som började ersätta sidorodret efter mitten av 1200-talet.

Det er i norske historie en meget generelt misforståelse i synet på krigsskiper i Middelalderen som fremdeles er sterkt dominert, man vil tror at langskipet i året 1184 var på en prikk lik langskipet i året 1000 da kasteller den gang var sjelden- i virkeligheten er det store forskjeller. "Mariasuden" ved Fimreite hadde to kasteller for ( "kastali fram i stafni"- forkastellet ) og akter ( "lypting" eller løfting ) og noe som er en norsk originalitet: Midtkastellet ( "kastali vid siglu"- kastellet ved masten ) i midten av skipet som man så på kalkmaleriet av langskipet fra Siljan kirke i Telemark ( reformasjonen ødelegger mange andre kalkmalerier så Siljan-kalkmaleriet er derfor MEGET sjelden ). Akterkastellet og Midtkastellet er trolige permanente, kunne ikke tars ned mens forkastellet er provisoriske og kunne tars ned under ferd og settes opp før kamp. Dessuten hadde man funnet kastestein fra Oslosfjorden på bunnen av Norefjorden og fra danske kilder er det klart at alle storskiper over 25-sesse og de fleste 25 til 33 rom store skiper- hadde "valslyngere" på seg som er kjent som katapulter. Ett slikt våpen kunne være utstyrert med to meter lange kastearmer på ett fastmontert eller dreibart plattform kanskje bare 1,5 m langt og 0,7 m bredt, kan kaster sten fra kanskje bare 3 kg til 10 kg ca. 300 m vekk etter test av forsøkseksemplarer og kunne mulig også kaster tyngre sten opptil 20 kg på kortere avstand.

Fra "Kongespeilet" var det nevnt "gresk ild", men er nok bare ildspåsettelseskurver som blir sjeldent brukt. For å beskytter seg mot sten, pil og armbørst ( "låsbuen" ) var det vanlig å settet opp vern av skjold og planker som utgjorde ett tak på de ubeskyttede deler av hovedsdekket mens man bare settet opp planker langs kastellsveggene med åpninger for egne pil og sten. "Mariasuden" var dermed med både midtkastell, løfting og forkastell mens andre mindre kunne kanskje bare ha permanente midtkastell som krigsskip og fra engelske kilder er akterkastell mulig for leidangsskip og handelsfartøyer. Stevnsror var nok allerede innført i 1180-årene og var nok på "Mariasuden" også. Det er nevnt at man hadde brukt jernplater på stevner og vannlinjen, men det er lite kjent.

Slaget ved Fimreite 15. juli 1184

Sverre hadde dratt til Sogndal langs Sognfjorden i Vestlandet for å slår ned en bondereising som hadde kostet hans to syslemenn livet med sine nye krigsflåte idet Magnus Erlingsson vender tilbake med sterk dansk støtte og etter å ha mobilisere Viken til Bergen og deretter dro videre mot munningen av Sognefjorden og fanger Sverres krigsflåten i en felle. Da Sverre så Magnus` flåte på 26 sterke skiper i ferd med å toget inn i Norefjorden fra Sognsfjorden, realisert han at hans flåte på bare 14 skip er meget ille ute og kom med ord som signaliserte alvoret til sine menn: "Jeg kan fortelle Eder- og det skal få Eder til å kjempe destro bedre og mandigere- at nå skal I sette en konge i Hel." I fiendtelige land og med ingen rømlingsmulighet var birkebeinere på krigsflåten, trolige 1500 til 1800 menn- dømt til sitt livets valg: Seier eller Døden.

Magnus Erlingsson da etter tradisjonell skikk bunder sammen skipene i store forbander på 4-5 skiper i "tenger" og hadde dermed en lang rekke av omlagt seks forbander mot Sverres flåte som derimot etter hans instrukser gikk "fare løse" for å gjør nytte av manøveringsmuligheten og kunne dermed angriper forbandene på flankene og i rygge mens hans egne kongeskip, "Mariasuden" blir regelrett stormet av hele den fiendtelige rekke. Forbanden normalt består av de større skip i midten med de mindre skiper på sidene og dette skulle blir katastrofalt idet man kunne angrepet med samlede styrke og deretter rydder vekk de mindre skip som ikke har takvern eller kastell for så å rammet de større skiper.

Mens "Mariasuden" måtte utholder ett storm av pil, kastespyd og kastesten og rasende entringskamper, gikk birkebeinere for på de svake sider og bryter opp rekken for så å tar ut det ene forband etter det andre, utløst panikk og mange av Erlingssons menn stormer under dødelige pilsverm, kastesten og under storm av huggende krigere i flertall gikk over til de større skiper, tre av skipene blir så overlesset med hundrer av menn samtidlige som sten forårsaket skader slikt at de synker ned til havbunnen under skrik og hyl- slaget blir en regelrett massakre. Kong Magnus og hans trofaste hird da valgt å dø ved å hoppet ombord idet de så at slaget var tapt.

Etterkjølet av ett av Norgeshistoriens viktigste slager var meget stor- nesten hele det gamle aristokratiet av lendsmenn og hirdsmenn var utslettet og Sverre var ikke sen med å fylte ut plassene. Etter sagaene skal 2160 mann på Erlingssons side ha vært drept mot hundrer av Sverres menn. Sverre selv hadde oppvist en rasjonell kampledelse og intelligens under slaget da han på en robåt bringte flåten i orden og deretter dirigerte krigsskipene etter sine planer, men pilregn forhindrer ham fra å kom på "Mariasuden" på nytt igjen og dermed måtte Sverre bare sitter og ser slaget gikk slikt han planlagt. Etter det var han Norges konge.
"Mariasuden" blir lagt på opplegging i Bergen på land og blir brent ned idet opprørerne av Kuvlungsflokken tok Bergen i 1185 og forsøkt å får skipet på vann på nytt, men påkjenningene av feilskonstruksjonen var for sterk og skroget bryter ned så man kunne ikke andre enn å brenner ned skipet.

Ormen hin Lange 998/999

I Norge er navnet "Ormen hin Lange" kjent like godt som "Victory" i Storbritannia og "Vasa" i Sverige fra Snorre Sturlasons kongesagaene i 1200-tallet og nesten all om skipet som var kjent pga. sin størrelse og spesielle rolle under Slaget ved Svolder i år 1000 gjennom skriftige kilder og tross meget gode dokumentasjon er det meget lite man vet om skipet, enda mindre av det man vet er ikke kjent. Funnet av Gokstadskipet hadde en katastrofal effekt på all skipsforskning og alminnelige kunnskap om de vestnordiske langskiper i hundre år og fremdeles er det knyttet en meget stor misforståelse om hvordan langskipet eller for sakens skyld "draker" og "skeidar" så ut- vi har bare ett avbildning fra 1200-tallet og ellers er det meget lite kjennskap om de vestnordiske langskiper som alle kilder ellers er enig om er større, mer robuste og tyngre enn de danske, ormelikende og lettere langskiper man fant i Danmark.

Konstruksjon:
"Ormen hin Lange" blir bygget av den kristne konge Olav Tryggvasons byggmester Torberg Skavhogg og en mengde tømmermenn på Ladehammeren ved Nidaros, nå Trondheim hvor forfatteren av Kongesagaene med egne øyne så den ennå intakte beddingen og anslår dens lengde til omlagt 72-74 alen. Dessverre er det bare eneste opplysning om dimensjonene av "Ormen hin Lange" og er fremdeles idag gjenstand for debatt fordi man ikke kunne vite hvilken lengdemål er korrekt fordi det er åpent om hvilken alen var brukt. En alen som normalt er to fot, er som regel bruk av albuen med lillefingeren som ende, men det variert og det var tanker om det var brukt den kortere "tommelalen" på bare 47 cm med tommelen som ende isteden selv om at målestokket som er lokalt basert, ikke kunne være alminnelige da i 1200-tallet.

Sjællandsk alen på 63,2 cm vet man var i bruk i hundrer av år og var nesten universal i Danmark, Norge og Sverige så man kunne bruker denne alen da. Det betyr altså at kjølen av skipet skal være 43,92 meter lang og med 6,5 meter lang stevn for og akter er skipet mulig 57 meter lang som helhet selv om det er ett åpent spørsmål- men oppdagelsen av ett 36 meter langt dansk langskip i Roskilde i 1997 åpner for at "Ormen hin Lange" på femti meter lengde er en mulighet og kjølskonstruksjon er man i uviten om. Bredden av skipet er ukjent bortsett fra ett utsagn om krigere som trodde de kjemper på bar bakke at de glemmer seg da de for over relingen i kamphissighet og selve navnet antyder en slangeaktige skrogsform som på de danske skiper hvor det er en lengde : bredde på 11 : 1, altså er skipet ved bruk av forholdet på 5,18 meter og en kompromiss på 6 : 1 kan avgir 9,5 meter bredde.

Om man går etter sjællandsk alen og alle antakinger er "Ormen hin Lange" mulig 57 meter lang og 5,2 eller 9,5 meter bred- en sann gigant av sin tid. Men kan være mindre ned til 45-46 meter lengde fordi man ikke hadde noe kjennskap til hvilken alen Snorre Sturlason hadde benyttet og det er bedre med sjællandsk alen enn norsk alen i 1500-tallet med utrolige 88 cm pr. alen. Størrelsen av skipet er dermed enhvers gjetting, men var ett stort skip større enn Roskilde-langskipet.

"Ormen hin Lange" har flere tekniske særtrekker som gjorde henne til ett "Hvite Elefant", en engangstilfelle i tillegg til den enorme størrelse og den meste åpenbare er kanskje opplysningen om åtte mann pr. halvsrom, hvorav halvparten til åren det viktigste å merker seg ved i ett usedvanlig rommerlige halvsrom som er nok 1,3 meter i bredde langs relingen og 2,6 til 4,75 meter i lengde fra relingen til midten av skipet- nesten helt det dobbelte av dansk rom. Åren er også meget uvanlig med en lengde på kanskje 8-12 meter og tung å håndtere. "Ormen hin Lange" er en 34-sesse selv om man antyder 40-sesse i andre kilder, med 34 rom. Sagaene kan overdrever, men likevel er det imponende, 136 ved årer i antall på to, 204 på tre og opptil 272 på fire ved årer som det er 68 stykker av. Ett mannskap på "600 menn" er likevel for høy med tanke på forsyningsbehov, plass og kongen selv kunne ikke samler så mange i sitt følge, kanskje er 272 ved årer og 136 i reserve ( ikke uvanlig ) mer riktig pluss omlagt tretti menn i fyreromet så det var nok ca. 450 selv det er nok for mye.

Gokstadskipet-effekten hadde fulgt til at mange tenker på "Ormen hin Lange" som en enorm klone av Gokstadskipet, noe som ikke stemmer i det hele tatt, mange viktige detaljer var nedtonet, til dels bagatellisert så meget at skipets utseende var nesten helt forkastet. Hva man nå vet, er at "Ormen hin Lange" har provisoriske kastell eller stillas som holder opp en plattform kalles "løftingen" akterover og på gotlandske billedsteiner er skip med akkurat slike løftinger funnet.
Fra sagaene er det ett utsagn: -"men da de la den ytre bordkledningen på skipet"- som klart viser det viktigste tekniske forskjell mellom vestnordiske og danske langskiper: Garnering. Dobbel bordkledning av både ytre og indre hud naglet sammen til ett og i England hadde man funnet ett klinkerbygget vrak etter "Grace Dieu" fra 1439 som viser skrogskonstruksjon med tre huder naglet sammen med trenagler gjennom både klinkerhud og spantene "på mal".

Det gir et robuste og sterkt skrog, men er nok bare for skip over 25-sesse pga. dens tyngde og strukturelle oppbyggning som ikke kunne tåler å glir på land eller blir dratt på land i røffe forholder, aldri i norske sagaer var en slik praksis av bruk nevnt og det er mulig at garneringen og det tekniske bakgrunn av "Ormen hin Lange" og de vestnordiske langskiper har engelske originalitet. Alferd den Store av Wessex hadde skapt en kongelige flåte av enorme høybordet skiper i 800-tallet og er mulig der de store norske langskiper hadde sitt opprinnelse, også er "Ormen hin Lange" lik "høybordet som et havskip", dvs. omlagt 3 til 4 m fra kjølen til relingen og fra Svolder-slaget er det antydninger som tyder på at dronning Tyra var ledet under dekk til bjelkerom for lugar og forråd, viser en hel annerledes oppbygging med elementer hentet fra knarrens bjelkesystemet.
Det siste og meste oppsiktvekkende opplysning om "Ormen hin Lange"s konstruksjon er hentet fra "Strengleikar" fra 1200-tallet med eldre oversettelse fra 1850: "Men dette Skib var gjort med en forunderlig Kunst, ti hverken udenbords eller indenbords kunde man se Plankernes Samfælding og heller ikke Naglerne, men det saa ud som alt var et eneste Træ." Karavellteknikk, ikke klinkerteknikk? Siden skipet er klinkerbygget, da måtte skroget ha blitt profilert etter en kostbar og krevende prosess slik at utsiden dannet en glatt flate som sett på Storhaugskipet fra 680-720 e.kr, dessverre er det lite bevarte materiale om annet enn tre øverste hudplankene som var blitt glattet over 300 år før "Ormen hin Lange", var åpenbart mulig bare for rike folk i hundrer av år fram til 1200-tallet.

Historie:
"Ormen hin Lange" er en skeidar, modellert på forgjengeren, "Ormen skamme", en 30 rom stor drake som var bygget for Raud den ramme på Godøy i Saltenfjorden, Hålogaland i Nord-Norge som i 997 var drept av Olav Tryggvason under hans kristningsferd nordover og var siden tatt i bruk av Tryggvason som fra før hadde det vakreste skip, langskipet "Trana" som er en snekke på tretti rom og skal være atskillelige mindre. Tryggvason var en konge med sans for psykologiske overmakt og "Ormen hin Lange" var ment som hans fremste symbol over kongemakten, han var ikke førstemann med skip som kongesymbol, men var den mann som settet det til en praksis og siden da hadde alle konger fram til Håkon Håkonsson i 1263 sitt kongeskip som det allerste største. Det er få som vet hvor Svolder-slaget i år 1000, en av de meste besungede slager i nordiske historie foregikk, men en bok skrevet av en lokalkjente fra Østfold ment at slaget kunne ha foregått langs Båhuslen eller ved Svinesund, bare rett nordover for Gøta älv og redegjorde det så godt at hans versjon er nok det meste aktuelt.

Slaget som pågikk var hardt og overmakten var stor, men de norske skipene samt "Ormen hin Lange" var høybordet og vanskelige for både dansker og svensker å kjemper mot så som sagaet gav inntrykk av, var Eirik Jarl med hans flåte av like høybordet skip som knarr og skeider den farligste trussel for Tryggvason som står trolige fire-fem meter over havet på løftingen. Først i det Eirik Jarls store "Jernbarden" med jernbekledte stevnskjegg veddet på "Ormen hin Lange", oppstår det slagside gjennom lekkasje var slaget tapt for Tryggvason som da hoppet fra løftingen og i mørkets fall var flammer tent for å opplyste de blodige skipenes dekker av døde og sårede. "Ormen hin Lange"s mannskap på kanskje 300 til 450 menn var utryddet og bare Tyra overlevde, funnet under dekket. Det så legendariske skip som etterlatt seg ett stort ettermæle idag, blir tauet av Eirik Jarl til Viken ( Oslofjorden ) hvor han etter å ha instruktert skadene og deretter funnet ut at det var simpel for stor til videre drift, fikk det hugget opp. Slik endte "Ormen hin Lange" likesom alle de norske storskiper gjennom historien- men er blitt udødelige for alle nordmenn. Bare gjennom "Ormen hin Lange" kunne man får en god ide om de vestnordiske storskipers konstruksjon og utseende som beskrevet over, selv om grensen for leidangskiper er 20-sesse eller 25-sesse med normal to ved en åre.

Akterstäv på skepp avbildat på en gotländsk bildsten, troligen från tidig vikingatid. Observera akterkastellet, spjuten och det skäggiga manskapet. Det rutiga (troligen flätade) seglet med dess skotnät fanns troligen inte på norska skepp.

1200-tallets langskiper

Da Kong Sverre Sigurdsson døde i 1202 etter beleiringen av Tønsberg Festning var over i vinteren 1202, kom det en periode av gradsvis stabilisering idet partene begynner å konsolidere sine maktbasis og posisjoner i samfunnet som var begynt å blir rammet av krigstretthet. De neste seks år var det en stillingskrig med opprustning mellom baglerne under jarl Filippus og birkebeinere under Håkon Sverresson ( 1202-1204 ) og Inge ( 1204-1217 ) som endte med en fredsordering i 1208 som var styrket av både Filippus` og Inges vennskap og da Håkon Håkonsson kom til tronen i 1217, var Norge igjen samlet da han var hyllet både i Vestlandet/Trøndelag og Østlandet. Siden kom en lang fredsperiode under Håkonsson som da måtte fram til 1227 måtte slår ned opprørene som ribbungene i Østlandet, avbrutt av ett oppgjør mellom ham selv og sine svigerfar og velgjøreren, Sture jarl i 1240. Etter det var Norge blitt en stormakt under Håkonssons styre og kom i krig med Danmark i 1253 og med Skottland i 1263.

Jarl Filippus` skip i Tønsberg 1206

Idet man vet at birkebeinere bygger 36 rom store langskiper i Nidaros, besluttet baglerne da å forsøkt å overgår disse skiper på basis av de siste tretti års erfaring og bygger tre store, usedvanlige rommerlige og meget høybordet skiper i Tønsberg av en meget sjelden konstruksjon som aldri siden var sett før eller etter. Det største av dem alle, et 36 rom langskip, har man oppgitte dimensjoner om- det skulle ha en bredde på utrolige 25 alen eller opptil 15 meter dekket av teltet over det ubeskyttede hovedsdekket og selv med mindre alen-målestokk er det 12 m bredt! Lengden kunne man bare gjettet, men er nok omlagt femti meter langt, skulle være det allerste størst skip bygget i Norge noensinne både i størrelse og volum. Konstruksjonen likner meget på en krysning mellom ett tradisjonelt vestnordisk langskip og ett fraktsfartøy som en "busse", en mann med bredøks kan fra bunnstokkene ( spantene ) når dekket oppover omlagt 2-3 m høyt, om ikke enda høyere- og har TO årerader på hver side mellom øserommene, 48 i øverste og 24 i nederste, de øverste årer er 11-12 meter langt eller tjue alen. En slik særegen konstruksjon er unik og skipet er dessuten stort nok for minst åtte menn pr. halvrom eller 576 menn tilsammen og i motsetning til "Ormen hin Lange" to hundre år før er det ikke umulig eller utenkelige. Skipet var bare mulig med danske og kirkelige finansstøtte selv om det likesom de to andre mindre, kanskje 32 rom langskiper var nok "hvite elefanter". Det er monsterøse skiper man snakker om!

Håkonssons Skipshus eller naustet i Bradbenken, Bergen

I 1247 var Håkon Håkonsson kronet som legale konge av Norge med Kirkens velsignelse i Bergen og festen foregikk under tak i regnvær i et av de allerste største profanbygg i europeiske høymiddelalder av enorme dimensjoner og beskrevninger fremvist at bygningen var stavbygget likesom en basilika med to bærende søylerekker, delt i tre "skiper" og var 90 alen lang og 60 alen bred eller 54 meter lang og 36 meter bred med plass til utrolige over 500 mennesker ved 42 border i 14 rekker. Dimensjonene tyder på at det er plass til minst tre storskiper med en lengde på førti meter og en bredde på 12 meter eller 30/33-sesse, kan om mulig tar imot ett skip opptil 36 rom, men da blir det riktig trang. Naustet er Norges allerste største trebygning i historien, gjettet jeg og Håkons personlige skip, "Draken" var "bare" en 25-sesse, men bygget var nybygget og var trolige første ledd i en personlig krigsflåte av storskip i fredstid man planlagt, på den tid tar det opptil ett år å bygget ett tungtbygget langskip og ett skip, trolige det vakre og elegante kongeskip, 30 rom store "Mariasuden" som var ment å blir bygningens faste bruker, var nevnt først i sagaene i 1256.

Håkonssons Kongeskip "Krossuden"

"Krossuden" er en av Håkonssons gigantsskiper og det som kjennpreger disse er at de alltid var bygget i opprustningsperiode for planlagte krig med fjerne fiender, bruker Sverre Sigurdssons logikk om "jo større, jo bedre". "Krossuden" var bygget ved Orust i norske Båhuslen i 1253 som ledd av Håkonssons krigsplan, man først samler krigsflåten på 315 fartøyer fra "Krossuden" som vekker oppsikt overalt til den simpel karve under flere tokter nedover Kattegat i 1250-årene. "Krossuden" var mulig en videreutvikling av Filippus` skip i 1206 siden dets fribord ( fra vannlinjen til dekket midtskips ) var på 9 alen eller 5 meter, de andre storskiper hadde ikke så høye friborder, ett eksempel er "Olavssuden" med sitt på 2-3 meter. "Krossuden" var ett 35 rom stort langskip og noe ment med basis på Gokstadskipet at det er 82,8 meter lang og 18 meter bredt!!! Jeg for min del nekter å tro det, det er simpelt ikke mulig selv om det HAR forekommet kjempeskiper fra fortiden som galeier som kunne allerede i 1200-tallet være enorm. "Krossuden" er mulig "bare" omlagt 58-62 meter lang, om ikke mindre ned til femti meter og siden skipets konstruksjon nok mer minner om en busse enn ett langskip, kan ikke skipet være et ekte langskip.

Håkonssons Kongeskip "Kristssuden"

Det kanskje allerste største av sitt slag i historien er "Kristssuden" på 37 rom og var bygget mulige på modell av "Krossuden" på Bradbenken, Bergen i 1262-1263 og var ment som utferdsskip for hans planlagte Skottlandsferden i 1263 under en strid mellom Norge og Skottland om herredømme over øyer ved Skottlands kyst og var nok på omlagt 60 meter i lengde. Sagaene omtalt skipet ved flere anledninger, blandt annet hadde en stor kogg som på den tid var omlagt tjue-tretti meter på sitt størst kollidert med "Kristssuden" i storm og likevel blir ridet av med minimal skade, skroget var bygget av eik. "Kristssuden" var for stort til å kunne trekkes på land for lengre opphold på land og skulle blir kongeskipet som seiler hjemover med Håkonssons legeme fra Orknøyene der han døde i 1263. Både "Krossuden" og "Kristssuden" er engangstilfeller og sjelden varer mer enn få år mens de andre skiper fra 25-sesse på tretti meter lengde til 30-sesse ( 30 rom ) har en normal levealder på tiår opptil tjue-tretti år med nøysomt vedlikeholdering.

Langskipene likevel var i bruk fram til 1300-tallet som en sentral del av kongemaktens militære kapasitet selv om man ikke skulle ser større fartøyer enn 30 rom store langskiper mer. I slutten av 1200-tallet da Danmark var i borgerkrig og en brutal maktkamp blander Norge seg inn, støttet en av partene og gikk inn i plyndringstokter i en retur av de tidligere tokter i 1240- og 1250-årene og konge Eirik Magnusson ( 1280-1299 ) sies å likte seg bedre på ett skip i full rustning enn på en hest ( blir varige skadet i en hesteulykke, nesten drept av en svein ( ridder ) som var hardt straffet for sin handling ) og fra krigene vet man dessverre lite om, de opplysninger er vanskelige å finner om andre enn ruter og politiske begivenheter. Da Håkon 5. Magnusson overtok tronen i 1299, var Norges utenrikspolitikk rettet om mot sør og det skulle fulgt til store ulykker da han innblander seg i de ødeleggende føydale stridligheter i Sverige i 1300-tallet samtidlige som handelsgrunnlaget med England faller bort idet engelskmenn gikk fra hvete og andre varer over til ullsprodukter så det eneste marked Norge hadde igjen i stor kvanitet- var Østersjøshandelen og derfra kom tyske hanseatere til Norge med nye forretningsmetoder og nye kunnskaper. Det blir med tiden smått med penger og kongen kunne ikke ha mer enn tjue skip i egne krigsflåte og leidangen på 377 skip som før var meget verdsettet kunne ikke tilkalles til offensive roller mer, dessuten var krigene i Sverige gjennom 1300-tallet krevende i finans og mannskap at man dermed neglisjere leidangen og den kongelige flåte som forfaller bort. Svartedauen var endeliket fordi i Norge var HELE lavadelen som utgjorde adelens grunnlag vipet ut av både pesten og 80 % tap av jordleieinntektene, regelrett revet vekk statssamfunnets struktur og stabilisering. Fra de samme kretser kom offisere, organisatorer, støttepartnere og krigere til kongens hær som var dramatisk redustert. Svartedauen dessuten ødelegger Norges forsvarsmulighet, noe som tyskere grunstige benyttet under krigene.

Detalj från en illuminerad medeltida norsk handskrift: Förstäv med förkastell. Observera de målade plankstråken. Dylika är kända från andra medeltida avbildningar ( t. ex. Bayeuxtapeten) och är även arkeologiskt belagda. Ormen hin Lange (Ormen Långe), lär ha varit grön med vita ränder, förgylld drake i fören och en gyllene rand från stäven och längs relingarna. Observera klykan, där en fälld mast eller rå kunde vila. Från 1200-talet finns många avbildningar av bl.a. brittiska klinkbyggda skepp med kastell i såväl fören som aktern.

Karve:

Gokstadskipet, Osebergskipet og Tuneskipet som alle blir funnet i Oslofjordsområdet er alle av typen "karfi" eller KARVE med noenlunge samme oppbygging som er forskjellige fra de fleste andre nordiske fartøyer i Vikingstiden og Middelalderen som hadde i hundre år vært antatt som typiske konstruksjon av vikingskip- noe som funnene i Danmark og de skriftige kilder som beskrevet på "Ormen hin Lange" helt klart viser var ikke tilfelle. Disse karvene er egentlige ett unntak fra skipsbyggingen den gang med surret spant mens bordgangene er naglet til spantene som ikke er boltet til kjølen som bare forbindes med nederste planke ( spikret kjølbordet ) og kjølen var laget av ett eneste massivt stykke. Det meget fleksibelte kjølskonstruksjon som kunne får skroget til å tåler påkjenninger og kunne "vrier seg som en orm" var også brukt av andre normalt bygget skip, men da ikke med surret spant, isteden naglering. Funnstedene foregikk langt inn på land på kunstige høyder vekk fra havet- Gokstadskipet i østsiden av Haslebekken fra der Mesfjorden og Sandefjordsfjorden møtes 5 km oppover bekken, Osebergskipet like ved Slagenbekken fra Træla 5 km innover og Tuneskipet på Rolvsøy på vestsiden av Glomma 10 km innover, Rolvsøy var for tusen år siden en øy omkringt av Glomma og bielver. Funnstedene skulle hadde antydet allerede disse fartøyenes originalitet- at de er ikke mer enn kystsfartøyer som kunne kom oppover elver og bekker, kunne bare seiler over fri hav i rolige vær og var lettrodd og fleksibel, ennå meget robuste- meget viktige i innalands seilas.

Historien har vist at herskerne i tidsperioden ca. 800-900 f.kr stort sett søker innalands- Halvdan Svarte, Harald Hårfagres far underlegger seg Ringerike, Hadeland og Vingulmark ( Østfold og Oslo ) fra sitt rike på Vestfold og i sagaene var bruk av fartøyer allerede på det tidspunkt brukt innalands og den geografiske natur av Østlandet tross kuperte terreng aktuelt gjør karver brukbar og meget nødvendige i transport av frakt, personer og krigere. Det er tallrike elver, sjøer og bekker store nok for ett skip i Gokstadskipets størrelse og mange forsvunnet gjennom historien, spesielt i Østfold- den meste alminnelige rute er fra munningen av Glomma oppover Glomma til Øyeren, deretter Vorma og inn i Mjøsa og så oppover Lågen- men man kunne også kom oppover Drammenfjorden inn i Drammenelva til sjøen Tyrifjorden, så oppover en bekke mot Randsfjorden helt til Dokka. Disse tallrike sjøer og elver kunne bare ferdes i dersom man kunne trekker fartøyet på land for å blir ført på sledelikende understell lagt på tømmer, trukket av trekkdyr eller mennesker eller på selve kjølen som kunne tåler belastningene mellom forskjellige ferdsruter som ofte ligger på forskjellige høyder eller å kom forbi foss. I Sverige og Østlandet var karver utvilsomt ett meget nyttig fartøy i slike omgivenheter og karvelikende knarr og andre skip fra Sverige ferder gjennom nåtidens Russland, men ikke da i kuperte terreng og med dårlige bakke. Etter kongesagaen skulle Olav den Hellige ha gitt en 15-roms karve til Ketil av Ringsaker som uten vansker fikk ført sin flåte helt opp i Mjøsa over 150 km innabords og deretter slåss med bøndene ved Mjøsa som hadde fem 15-roms skiper i 1000-tallet.

Under borgerkrigsperioden 1130-1240 var Østlandet ett urolige opprørssentrum og de fleste kriger oppstår der i ett nær-anarkiske tilstand hvor gammel sedvane ikke blir forlatt og Østlandet var tradisjonelt ett meget vanskelige landsdel å underlegger kongelige autoritet på. Sverre Sigurdsson i 1170-årene tok 10 skip i Randsfjorden ( karver i krigene var så verdifull at man gjorde alt for å får tak i intakte skip ) og deretter flytter disse oppover over fjell, skog, sjø, elver og bekk til Mjøsa i en fantastisk bragd som ikke var sett før- man først kom opp over Høykorset på 676 m.o.h. ( meter over havet ) fra Randsfjorden på 134 m.o.h til Einavann på 399 m.o.h og så nedover forbi Raufoss til Gjøvik eller Bøverbro til Skreia. Jeg hadde ofte vært i disse trakter og kunne personlige forteller at det var en bragd uten sidestykke, det er regelrett fjell, bar kuperte terreng og enkelte steder nesten helt uforkommelige, om sommeren kunne man finner snø og is i isolerte strøk ( det var flere år siden ) på landet mellom de to sjøer, en rute på 60-80 km.

Under Håkon Håkonsson i 1218-1227 var Østlandet åsted for en hel serie av opprørskriger mellom ham og andre flokker som ribbungene og der var det stort sett flytende frontlinjer gjennom ett land med få holdepunkter av vitale verdi, Romerrike som ligger mellom Mjøsa og Oslo var slagmarken mellom Håkonssons styrker og ribbungsflokken som begge bruker karver i store flåter på sjø, elver og bekker rundt om. Idag er mange bekker uttørret og mange elver i andre retning, men under kampene var begge styrker ofte i arbeid om å utmanøvere hverandre og bare få slager var registert. Ett var absurd- to hærer begge på få hundrer møtter på hver sin side av en bekk og deretter mens de skjøt på hverandre, løper de nedover bekken for å kom til sine skiper som var merkelige nok ankret eller settet på land bare ett stykke fra hverandre skillet av en landstunge. Slaget endte uavgjort, men det illustere krigføringen i Østlandet med ett eneste virvel av sjø, elver og bekker i kuperte terreng og var om mulig verre enn i Sverige og Finland med sine tallrike sjøer. Det var 12-roms til meget store 20-roms karver i krigene og den største flåte noensinne sett var da Håkonsson trukket 34 skiper fra Oslo over Østmarka og ved Lørenskog/Lillestrøm for å kom ned på Øyeren hvor 13 skip fra Sarpsborg var ankommet i 1226, maktdemonstrasjonen i 1226 med 47 skip og tusener av menn fikk knekket opprørstranget i Østlandet og i neste tiår da det var ett surt forhold mellom Sverige og Norge, foretok Håkonsson tokter med karver inn i Värmland og Dalsland bare for plyndring og som maktdemonstrasjon.

Karver kunne dessuten brukes til havseilas ved kort varighet som Gokstadskipet beviser, fra sagaene var karver nevnt på erobringstokter som i 1263 da Håkonsson i sitt krig mot Skottland lot 40 karver og mindre langskiper ( mulig uten kastell og av leidangstype ) trekkes opp til Loch Lomond like ved Kintyre 10 km fra Firth of Clyde. Ett sted i sagaen hadde en skotsk konge i 1100-tallet gått med å avgir sitt land der nordmenns konge ferdes ved sideroret på sitt skip, han kunne krever det som ligger styrbord for ham. Hva han ikke regner med var at kongen da bare lot seg trekkes over på Loch Ness nedover Glen More og ut på den andre side, gjorde krav på en tredjedel av Skottland! Sagaen nevnt ikke da hvordan skottere reagert på det.

Karvene fylte opp en viktige nisje ikke bare som krigsskip, men også som fraktsskip som var brukt på Oslofjordsområdet og langs kystene i lokale samferdsel og karver ned til bare 10 roms størrelse var nok meget vanlig i frakt av skinn, råvarer og ferdigsvarer i hundrer av år med bare få endringer og var bygget med tanke på å kunne vri seg på land med all den elastisitet skipet kan presentere under trekking over land.
Ifølge norrøn mytologi hadde fruktbarhetsguden Frøy, sønn av havguden Njord et skip som kan seiler over sjø og land, "Skidbladner" som dermed er ikke lånt fra eventyrets verden, men fra vikingstidens hverdag hvor karver var et allsides fartøy så å si overalt bortsett fra på havs! På Mjøsa finner man hjuldamperen "Skidbladner" fra 1850-tallet, men kunne ikke seiler over land, likevel er valget av navnet med tanke på hvilken skip hadde seilt på Mjøsa 600 år før henne meget godt valgt og en påminnelse om maritime tradisjoner innalands som var glemt i sen-middeladeren og etterpå og fra sagaene var det like mange skipsmenn fra Mjøsa som fra hvilken som helst del av Norge.

Knarr og Busse

Knarr var det fremste fraktsskip som vi alle vet som havskip og var normalt brukt på havseilas fremfor langskip og karve, men det finnes meget mange versjoner, noen uten mast som Klåstadsskipet fra Vestfold fra ca. 800 e.kr som var normalt brukt som fraktsskip for brynestein, disse masteløse knarrer var åpenbare de første egentlige "havskiper" som kunne med en merkelige surfingseffekt langs skroget bygget for fart være lettrodde og fra sagaene vet man at knarrer med seil og rigg kunne seiler fra langskiper med god fart, var brukt mer oftere enn vi trodde da i sjøslager og der var deres høybordet struktur med høyere reling enn et langskips en stor fordel som sett på Hjørungavågsslaget i 986 og Svolderslaget i år 1000. Fra kongesagaen vet man at Olav den Hellige i 1010-årene hadde med seg to store knarrer, mulig av typen grønlandsknarr, anerkjent som de største av alle knarrstyper med 130 krigere hver på sitt ferd til Norge.

Fra de skriftige kilder er det nevnte en 27 rom stor knarr i 800-tallet på omlagt 25 m lengde eller mer og flere interessante detaljer åpenbarer seg om knarrer som vi tross de mange funner i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland ikke vet stort om, spesielt om de norske og den ennå lite kjent grønlandsknarr som var brukt i oppdaging av Amerika. Da Bjarne Herjulfson så Amerika på sin grønlandsknarr, ville ikke han går på land siden de hadde nok av ferskvann og ved og deretter seiler langs kysten helt til de bryter av og dro mot Grønland hvor de møtte Leif Eriksson og der begynner historien om vikingenes oppdaging av Amerika. Men sagaen forteller at disse store knarrer hadde ildsted ombord så de kunne kokte og varmet opp mat, noe som funnene ikke hadde frembringt og fra andre kilder vet man at det var en sjøfartsregel som sier at et skipsråd må holdes ved masten, antyder bruk av et tredje dekk, tverrdekket med gangvei langs relingen på hver skipsside på midtskipet og ett ord, "hoveddekksbjelkerom" antyder to lasterom atskilt av et rom hvor mannskapet skulle sover. Det betyder at de større grønlandsknarrer og andre like store knarrer var fra 20 til 35 meter langt og med andre struktuelle oppbygging innenbords enn på tyske Hedebyskipet 3 som har lasteevne på 60 tonn. Det var fra dem de senere "busser" blir til.

I Bryggen, Bergen fant man rester av ett stort skip, "Bryggenskipet" fra 1248 som var nedsettet for å fungere som fyllmasse etter en bybrann for gjenreising av bydelen og funnet av skipet var høyst interessert- man bare fant ett tverrsnitt av det store skroget med kjølsvin, bunnstokker, hudplanker og to store tverrbjelker på 9 meter bredde, men størrelsen av midtskipsseksjonen som var funnet, omlagt 8,5 til 9 m bredt og 3 m dypt fra hoveddekket til bunnstokkene var meget imponende og er idag hovedsattraksjonen i Bryggenmuseet. Men utseendet av skipet, utvilsomt en stor busse er ennå gjenstand for debatt siden noe vil antyder et bolleaktige skrogsform bare 20-25 m lengde mens jeg for min del vil tro det er omlagt 30 m langt opptil 35 m på det meste dersom den var utviklet rett fra grønlandsknarren og hadde to typiske tverrbjelker, man kunne bare legger hoveddekk overpå øverste tverrbjelke og rommet mellom masten på kjølsvinet og hoveddekket var ikke funnet. Skipet eller "Bryggen 2" siden det var funnet to fartøyer ialt var hogget opp som skipstømmer og lagt ned der det blir funnet i 1950-årene. Merkelige nok er funnene fra middelalderen som det var mange av i Norge, blitt neglisjert til fordel for vikingskipsfunnene og fikk ikke det oppmerksomhet og omtale de fortjener, selv på selv om jeg håper det vil endrer seg en dag.

Det annet skipet, "Bryggen 1" var fra 1110/1120, mulige bygget tjue år før i 1000-tallet og var etter beregninger av rester av skipet anslått til å være 20 m lang og 5-6 m bred med spanteavstand på bare 70 cm og hudplanker på midten av skroget var 5 cm tykk.
Da hanseatere kom til Norge i 1200-tallet, var tyske handelsfolk og deres kogger allerede nevnt i sagaene minst hundre år før og hadde blitt en mektige makt i egenskap på forretningsdrift, organisasjon av handel, frakt og samarbeid og sterke støtte fra bystatene på tyske Østersjøskysten som siktet på monopolisering med alle midler. Men i sjøteknologi var aktuelt nordmenn bedre stilt enn tyskere med sine busser som var formidable handelsfartøyer som det var mange henvisninger til i skriftige kilder fra middelalderen, koggene som mange trodde var bedre enn de nordiske handelsfartøyer med lukkede lasterom og bedre seilingsegenskaper, men det var ikke riktig slikt skriftene viser- de vant ikke på teknologi, men på forretning og at deres skip kunne kom inn på grunne farvann med tidvannsforholder som før avverger nordiske skip som knarr, i Østersjøen og på Nederlendene. En kilde antyder TRE tverrbjelker på en busse, som da måtte ha vært like stor, om ikke større enn "Bryggen 2".

Knarr og busse var bærebjelken av all handel over de store havene langs værharde Norskekysten, i Nordsjøen og Østersjøen og at det var funnet flere knarrer enn langskiper eller andre skipstype fra perioden 800-1100, bare beviser hvilken de plass de hadde i å opprettholder datidens største maritime marked, de var skip som kolonisere Færøyene, Island og Grønland og som oppdager Amerika. I høymiddelalderen 1000-1300 var busse, byrdinger ( mange funnet på Sørenga, Oslo og er ellers lik Kalmarbåten og Fide-båten på kalkmaleri fra 1200-tallet ) og andre fartøyer viktig i å opprettholder Østersjøshandelen og Nordsjøshandelen, men da engelskmenn gikk over til ull og konsentert seg mot ullmarkedet sørover, faller Nordsjøshandelen sammen og der begynner Norges forfall idet tyskere gjennom makt, hemmelighet, monopolisering og finansielle overmakt gradsvis overtok Østersjøshandelen med koggene som var langt mer fleksibel og allsides, langskipets rolle var utgått idet koggene fikk kasteller høyere enn før. Da Svartedauen kom i 1300-tallet, hadde tyskere klart å oppnår nær-monopolstilstander og norske skipfarten dør ut, erstattet av tyskere som bare blir overvunnet gjennom intergrering og styrket kongemakt.